Den ‘sammensatte’ menigheten i Korint

Da Paulus skrev til korintermenigheten, uttrykte han hvordan han alltid takket Gud for dem på grunn av den nåden han hadde gitt dem i Jesus, og så fortsatte han:

I ham har dere fått en rikdom på alle gaver, både tale og kunnskap; vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere. Derfor mangler dere ikke noen nådegave, mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg.
1 Kor 1:5-7

Når jeg leser hele brevet, blir det raskt klart at selv om de ikke manglet noen nådegave, var de langt fra fullkomne. Dette er trist, og samtidig en trøst. Nådegaver er ikke noe du mottar på grunn av lang og trofast tjeneste eller en hellig livsstil. Jeg har møtt mennesker som har blitt stolte av sin åndelighet når de blir oppmerksomme på at de har fått en nådegave. Faktisk kalles de nådegaver nettopp fordi de er gitt av nåde og for at vi skal ære Gud med dem, og ikke dra oppmerksomheten mot oss selv.

Det er mye i brevene som tyder på et relativt høyt konfliktnivå i Korintermenigheten. Kanskje det er nettopp derfor det første brevet inneholder det mange ser på som Bibelens perle og et av de best kjente avsnittene:

Den beste veien – kjærlighetens vei.

Uten kjærlighet er vi ingenting, slår Paulus fast. Kapittel 13 er derfor lang mer enn stor poesi som leses både i sorg. Budskapet er Bibelens og Guds hjerte.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Kor 13:13